20122012
2012
Torsdag 31 MAI: Lysbakken og hans lyse øyeblikk
Onsdag 30 MAI: Så grønt at det gjør
vondt - 2
Tirsdag 29 MAI: USAs nye borgerkrig
Fredag 25 MAI: Vi og verdens gnagsår
Torsdag 24 MAI: En viktig filmkveld
Onsdag 23 MAI: Så grønt at det gjør
vondt
Tirsdag 22 MAI: Terrorister og dumme blondiner
Mandag 21 MAI: I senesatte tanker
Lørdag 19 MAI: Alt skal bli bra
Fredag 18 MAI: Rasistenes løpegutt
Torsdag 17 MAI: Nynorsk kamp
Onsdag 16 MAI: Grønt
Tirsdag 15 MAI: Rock
Mandag 14 MAI: A great Difference indeed! Jazzfest
Lørdag 12 MAI: Reddet av jazz Jazzfest
Fredag 11 MAI: Paraply
Torsdag 10 MAI: PapaFahr på JazzFest..?
Onsdag 9 MAI: Tikk Takk
Tirsdag 8 MAI: Nye valg, nye presidenter
Mandag 7 MAI: Helse i hvert hull
Lørdag 5 MAI: Tralala
Fredag 4 MAI: Till helvete med høyre
Torsdag 3 MAI: Det snør i Sapporo
Onsdag 2 MAI: Understrømmer
Tirsdag 1 MAI: 1 mai
Foto:
adrian øhrn johansen. (Lett manipulert av Kkc)
Torsdag 31
mai 2012:
Lysbakken og hans lyse øyeblikk
I dag tenkte vi å skrive om Audun Lysbakken sitt djerve utspill
i Klassekampen.
Han må sikkert kjenne seg trygg sammen med en journalist og fotograf
fra den avisen.
Som om de er på samme parti.
Men det er de jo slettes ikke.
Det er meget godt å vite.
Lybakken er bare en lyseblå marionett.
Han tror ha kan få SV opp av den sosialdemokratiske grøfta
de har ligget og lekt gjørmekrig så alt for lenge.
Der står han og påstår at han skal få større
inflytelse i regeringen etter neste valg.
Som en liten gutt som ennå tror på julenissen.
Vi gransker
bildet i Klassekampen.
Man kommer å tenke på en vindmølle som står og
snurrer i vinden, der mekanikken og kvernsteinene er borte og det ikke
har vært malt korn på mange år.
Han står der, midt i Oslo og blir fotografert foran en trikk som
er tapetsert med bilder av en mann som er slående lik Norges hatobjekt
nummer 1: En muslim med svart skjegg.
Mullah Krekar og alle andre ikke kristentalibanske muhammedanere.
Men det er selvfølgelig Sacha Baron Cohen sin karakter Diktatoren
som trikken er forurenset med, og ikke noe muslim, og Borat er jo bare
artig, ikke sant?
Ikke sant...
Han spiller absolutt ikke på verdens fordommer og hat mot diktatorer
generellt eller muslimske diktatorer spesiellt.
Han er jo bare en komiker som har gjort en meget dårlig film som
muligens får noen
Høyre-ungdommer å le.
Men bildet
i Klassekampen er genialt.
Der står
Audun Lysbakken, Ledern i SV, som sammen med Ap har gjort Norge et ubehagelig
land å være i for muslimer.
Foran en trikk tapetsert med regjeringsvennlig norsk PK-rassisme.
Han står liksom med buksene nede uten å vite det.
Den assosiasjonen
får vi.
Og det er morsomt!
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Onsdag 30
mai 2012:
Så grønt
at det gjør
vondt - 2
Det er trist å måtte gi opp troen på det svenske Miljöpartiet.
Vi vil helst ikke.
MP var vårt håp om et bra alternativ i stedet for den sykdomsskadede
venstresiden.
Sverige trenger en frisk lunge i politikken.
Vi nordmenn trenger Sverige som en storebror på andre siden av gjerdet
som inspirasjon.
Nå som vi har kommet oss opp i verden og gjort alle kapitalistiske
feil som går an, er det lurt å innrömme for seg selv
at vi trenger noen nærstående å stole på.
Men når det gjelder Mp er det ikke mye til eksempel å vise
desverre.
Lutften har gått ut av paritet.
Det var en gang da Gustav Firdolin satte unge hjerter i politisk brand.
Han kom med kamplyst og glød og vekket mange.
Men etter det siste valget og Gustav Fridolin steg inn i maktens korridorer
er det blitt pinlig stille. Han har forandret seg, blikket er flakkende,
og snakker ikke lenger med overbevisning i stemmen.
Mp er på vei igjen mot sin før så triste liberale kurs,
der det er mer viktig å komme i regeringsposisjon enn å kjempe
for de ressurssvake som virkelig trenger et parti som kan heve blikket
over storbygrensene.
Det er tungt å miste håpet.
I Norge har vi Sp som det eneste «grønne» partiet.
Det er så man vil gråte.
Det er ganske mye å gråte over i Skandinavisk politikk i dag.
Men håpet behåller vi alikevel.
Håpløshet leder definitivt ingen steder hen.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Tirsdag 29
mai 2012:
USAs nye borgerkrig
Amerikansk valkamp
Vi har sagt mange ganger at vi fått nok av den amerikanske presidentvalgkampen.
Nå er det republikanske sirkuset over og Mitt Romney vant. En presidentkandidat
som må sies å være en større trussel mot verdens
stabilitet enn om Obama blir valgt.
Det som skjer med den amerikanske valgkampen i disse dager er derimot
meget urovekkende.
I alle republikanske stater er en ny lov på trappene, som vil tvinge
alle velgere å skaffe et nytt identifikasjonskort. Som kjent må
man aktivt registrere seg for valg i USA og for det kreves ID.
Nå skal studenters ID-kort bli foreslått ugyldige og det nye
delstatsbeviset styrke velgerens identitet.
Dette kommer å få store konsekvenser for de ressurssvake velgere,
fra unge studenter til invandrere og alle som kjemper for å få
økonomien til å gå sammen.
Det vil si, demokratenes velgere, i stort sett.
Den viktige kampen for å stoppe denne unisone, republikanske loven,
blir avgjørende for reslutatet i høst. Vi som tror på
USA for det de ennå kan kjempe seg til, som en sykeforsikringsreform,
eller å stemme på en president som noen gang kanskje kan stoppe
USA sin imperialistiske politikk, ser med uro på det som skjer.
En republikansk president som Romney blir ikke lett å styre bort
fra USA sitt engagemang i Mitt-Østen, Irak eller Afganistan.
Vi har ikke sett noen særlig fredskjempe i Obama heller, men med
et godt valg er det muligheter for en anderledes utvikling for USA.
Det er avgjørende, desverre, for den globale utviklingen at USAs
politikk styres inn på fredelige midler, så vi i fremtiden
kan slippe fler Afganistaninvasjoner eller NATO-angrep på land som
Libya.
Det er derfor viktig å holde et øye med det som skjer i de
republikanske delstatene og at politikere også her i landet engagerer
seg i det.
USA sine fattige og ressurssvake trenger å høre at vi følger
med, like mye som vi engagerer oss i Europas økonomiske og parlamentariske
vanskligheter.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Onsdag 23
mai 2012:
Så grønt
at det gjør
vondt
Senterpartiet har engasjert seg litt for mye med sin «grønne»
profil.
I sin iver i å være regjeringslojale har deres viktigste velgere
havnet i en umulig situasjon.
Det er ikke for tidlig at bøndene protesterer og når de gjør
det er det alvor.
Det er vel den næringen, sammen med kystfiskene, som har lidd de
største tapene, siden -70 tallet da AP fant ut at oljen var det
viktigste å satse på.
Vel, det var kanskje en slags kollektiv massehypnose, det er kanskje feil
å gi AP hele skylden for å ha drevet jordbruk og fiske i grøfta.
Dette er ikke noe som kan løses med regeringens tilbud på
900 millioner.
Det kreves mye mer.
Ikke minst en ny vektlegging på primærnæringen, før
vi har mistet alle unge som kanskje ennå har en drøm om å
føre disse tradisjonene videre.
Så det er en god grunn for Sp og sette ned foten.
Det er en god nok grunn for både de og SV å forlate regeringssamarbeide.
Desverre tror vi de kommer til å selge seg som alle ganger før.
For en neve dårlige kompromisser som de vil farge grønne
for sine velgere.
Men denne
gangen blir det nok en umulig oppgave.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Tirsdag 22
mai 2012:
Terrorister og dumme blondiner
Hanne Nabintu Herland vil ikke vitne i rettsaken i terroristen favør.
De kan slepe henne i fengsel, sier hun, men hun bryr seg ikke om det,
hun vil ikke vitne.
At en blondine kan være så tøff, tenker vi.
Nå har vi jo selvfølgelig ikke noe i mot blondiner, det er
bare det at vi har disse fordommene og Hanne Nabintu Herland får
oss til å tenke på disse fordommene og de vil ikke slippe
taket.
Vi har gått gjennom alt materiale vi har funnet om henne for å
avskrive disse dumme tankene om blondiner som knuller seg helt opp i herrefolkets
hellige frimurergemak.
Vi har lest hennes venn skipsreder Odefjells vemmelig artikel om AUF-lederens
påståtte svek på Utøya og vi kjenner et gufs
fra en norsk fortid som vi håpet vi skulle slippe å oppleve
igjen.
Vi har tenkt på alle blondiner vi kan huske, fra Marilyn Monroe
til Veronica Maggio, men de er i stort sett alle søte og naiv dumme
og gir oss ingen tanker om stenalder og dyrisk tankeløshet.
Tilslutt må bare gi oss.
Men det hjelper heller ikke.
For Hanne Nabintu Herland er jo ikke dum akkurat.
Hun manøvrere seg gjennom det norske mediablldet som en forfinet
versjon av Margaret Thatcher, mens hennes overklassevenner legger ut den
røde løperen for henne.
Hun er ikke rassist, husk hun er vokst opp i Afrika.
Hvordan kan et menneske noensinne bli rasist av å vokse opp på
internatskoler i Afrika?
Hun liker både muslimer og alle slags fargede folk.
Hun vil invandrerne vel.
Så hva er det som gjør at vi får en så uhyggelig
følese av denne blondinen?
Det er nok vår erfaring .
Vi har møtt for mange av hennes kaliber til å tro et sekund
på hennes såkalte budskap.
Om noen skal vittne, så må det være hun.
La henne stå der og fortelle om de flotte bøkene hun har
skrevet og vise vilke tanker noen mennesker kan få av sånne
idèer.
La henne sitte hver eneste dag og overvære den grusomme pine de
pårørende får gå gjennom.
Er denne rettsaken nyttig for noen, så er det for dumme blondiner
som henne.
Thomas
Thell
Ill:
Kkc
Mandag 21mai
2012:
I senesatte tanker
Det er nesten bare turister å treffe på Karl Johan denne søndagen.
Denne helgen er en norsk hytte-weekend, de som ikke har hytte er på
Grønland, som noen spøkefullt sa.
Vi vet jo at de mest bemidlede bryr seg ikke mye om 17 mai, de drar på
hytta allerede den 16, tar fri den 18 og får en lang weekend.
Sånn har det alltid vært.
Jeg glir inn på Grand og bestiller en halvliter fryktelig dyr øl
og venter videre.
Jeg skal treffe en fyr som påstår at han var på Utøya
sammen med foræderen som i ennå flere uker skal fylle våre
stuer med sin propaganda.
Det er selvfølgelig en løgner og bedrager jeg har avtalt
å møte. Men jeg er intressert i å se hvem som kan finne
på en sånn idiotisk historie.
Og siden alle andre journalister, forståsegpåere og politikere
skyr oss som pesten må man ta til takke med noen smuler.
Vi skulle gjerne intervjuet en gammel kjenning som vi vet er frimurer
og som hoppet av etter terrorangrepet. Men han var heller ikke å
finne.
Men som plutselig død har han jo en unnskyldning.
Vi vet ganske sikkert at det var mange personer i Oslo sentrum som visste
hva som skulle skje den 22 juli i fjor, men mest sannsynlig kommer det
aldrig til å kunne bevises.
PST får sikker vite det, i sin grundige granskning av seg selv,
men sånne opplysninger blir vel ikke offentligjort. På grund
av rikets sikkerhet, kan man ane.
Det blir bare en øl på Grand.
Det er en ubehagelig bar å nyte noe slags alkohol på, for
en som ikke er kjent, stemplet inn og godkjent.
Noe møte ble det ikke.
Med en dårlig smak i munnen av den dyre ølen, rusler jeg
til t-banen.
Noen spiller melodifestivalsanger et sted.
Merkelig hvordan denmusikken er bitt så gjenkjennelig.
Det påminner om neste ukes fest i Baku i Azerbadjan.
Et i senesatt land langt borte....
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Lørdag
19 mai 2012:
Alt skal bli bra
Så kommer den siste sure lørdagen med regn.
Neste uke blir det sol, juni og vi har kommet over en tung 17 mai og vi
klarte det fint!
Sommeren
skal bli spesiell med solskinn og bad, og vi skal være generøse
og multikulturelle.
Mulsimer er ikke mer skremmende enn Jehovas vittne og de har vi jo klart
å leve med i alle år.
Pinsevennene har sine festivaler og kirker over hele landet og det er
greit for oss.
Selv lurer
vi på hvor alle trekkspillerne ble av?
Vi har ikke sett de på hele våren.
Og hvorfor jager politiet i Trondheim ballongselgere på 17 mai?
Noen ble belagtatt på stedet og trampet i stykker av politiet.
Det er vel ikke oss, er det?
Finns det ikke andre dager å jage fattige sigøynere på
enn vår egen 17 mai?
Men nå
er det lørdag og er snar sommer.
Alt skal bli bra igjen.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Fredag 18
mai 2012:
Rasistenes løpegutt
Janne Josefsson var en gang en svensk folkehelt.
En undersøkende journalist på follkets side, som ofte avslørte
generende brister i demokratiet.
Brister som gjorde at vanlige mennesker ble skadelidende. Ofte førte
programmene til forandringer og et større engasjemang.
De seneste årene har hans fokus blitt uskarpt, liberalt og populistisk.
Jakten på Ikea har mer lignet en slags privat vendetta som ligger
over hodet på de fleste, uten noen annen konklusjon enn at vi lever
i det kapitalistiske systemet vi lever i.
Noe som de fleste allerede har funnet ut av selv, særlig etter disse
år med en høyreregering som har drevet alt for mange mennesker
ut i ren fattigdom.
Onsdagens program om imahmers råd til kvinner med ekteskapsproblem
er derimot usmakelig høyrepopulisme.
Det er som ren bensin på Sverigedemokrater og andre rasisters stadig
voksende korstogsbål.
Med skjult kamera har de latt to kvinner, en i burka og en med sløye,
gå til imahmer for å søke råd om ektemannens
påståtte brutalitet og utrohet.
I store rubrikker har det i pressen blitt slått stort opp at fler
imahmer har rådet kvinnene å ikke gå til politiet, samt
å få høre mannens side av saken.
De bad kvinnene om å holde myndighetene utenfor.
Man kunne
selvfølgelig gått til vilke invandrere som helst, til og
med til flere «etnisk svenske» frikirker, og fått det
samme rådet.
Vi vet av bitter erfaring at politi og rettsvesen desverre ikke er de
mest empatiske myndigheter du kan ta kontakt med om du har problemer med
vold og ufred i hjemmet.
Selv alt for mange svenske kvinner kvier seg for å gjennomgå
politietatens fordommer og holdninger til " det svake kjønn".
Deres kunnskaper om fremmede relgioner og språk står det ikke
bedre til med, desverre.
Det
er lett å sparke på den som ligger ned.
Isalm står ikke som noen dominerende eller truede relgion som er
i ferd med å ta over hverken Sverige eller Norge.
Tvert imot er det mennesker som kjenner seg meget uvelkomne i Skandinavia,
de lever i stadig frykt for att noen skal tenne på deres moskèer
eller skyte de ned på åpen gate.
Vi kan nesten høre hvordan Sverigedemokrater, Frp'ere og andre
«ikkerasister» juble over dette programmet.
Å være undersøkende journalist medfører et stort
ansvar.
Det krever at man kan tenke en tanke lenger enn det det store løpet
i tabloidpressen.
Det krever at man har tenkt ordentlig gjennom konsekvensene på kort
og lang sikt.
Å skremme hundene på islam er en tankeløs og ytterst
populistisk handling.
I en tid der islamofobi, homofobi og invandringsfiendtlighet sprer seg
som ild i tørrt gress over Europa, bør vi satse på
det som forener og utvider vår horisont.
Ikke på skandalejornalistik som appelerer til våre mest primitive
instinkter.
Hvem skal du avsløre i neste program, herr Josefsson?
Sigøynere eller arbeidsløse?
Se
programmet Uppdrag
Granskning
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Torsdag 17
mai 2012:
Nynorsk kamp
Ja, det skulle komme fra Kristin Halvorson at nynorskundervisningen bør
nedprioriteres.
Det er helt i linje med den fadde kvasisosialistiske populismen SV har
drevet gjennom mange år.
Det er et lettvindt og sleivete forslag, som kommer i desperasjon over
fremgangen for Høyresiden.
Nynorskpolitikken har vært helt ut av kurs alt for lenge. På
en meget sublim og manipulitiv måte har språket langsomt blitt
forpasset til et sted der den i store deler blir foraktet.
Det er synd og skam, da det er det eneste språket vi har som er
vårt eget og som har genuine regler og dessuten en poetisk forutsetning.
Vi tror også det er feil å tvinge mennesker til et språk.
Kvoteringen har på mange måter også ødelagt nynorskens
forutsetninger.
Språket bør prioriteres gjennom nye metoder og fordeler,
som oppmuntrer til at det blir et anerkjent minoritetsspråk med
særlige fordeler.
Gjennom støtte til aviser, forlag, tv-kanaler, film og kunst, med
en rettet insats mot de dialektiske områdene der nynorsk er et naturlig
språk.
Å høre nynorsk snakket av noen som ikke har de dialektiske
forutsetningene, er like grusomt som å høre en norsk som
prater svensk etter en skolebok, uten å noen gang har vært
der.
Det må satser penger på nynorsk
Språket må prioriteres på en helt annen måte.
Vi har en nasjonal nynorsk avis som har kunskaper og kompetente medarbeidere
til å bidra til en løsning som kan utvikle språket
på en verdig måte.
La de med sitt nettverk og sin kunnskap få ansvaret for en utviklingplan
for nynorsk, gjerne med et eget departement. Vi har penger till det.
La oss slippe flere populistiske utspill fra SV.
Kampen om vårt nynorske språk har vi alle tatt alt for lett
på.
Striden begynner på alvor etter valget neste høst.
Da bør alle vi som vil bevare språket ha tydlige krav og
en økonomisk plan for hvordan språket skal bevares og utvikles,
så det ikke blir så lett å nedmontere av en eventuell
kommende Høyre-regering.
Ha en fin 17 mai!
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Onsdag 16
mai 2012:
Grønt
Nå blir det grønt over alt.
Tempraturen stiger. Dagen før dagen.
Forhåpentlighvis
blir det en ikke alt for guffen nasjonaldag torsdag.
Det er en spesiell 17 mai
Den har igjen fått en sterkere betydelse, håper vi.
Som en manifestasjon mot rassisme og for større toleranse.
Vi ber om
at den ikke skal utnyttes partipolitisk av hverken det ene eller andre
partiet.
La oss være involverende med alle i fattig-Norge, som ikke har resurser
til å sette guldkant på dagen.
Inviter dine invandrede venner, del dagen med verden!
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Tirsdag 15
mai 2012:
Rock
Det var mange som ble ganske skuffet da Rolling Stones solgte ut sine
sanger til Dressmann. Nå har jo Mick Jagger alltid vært en
flink fyr med ekonomi og markedsføring, men for mange var det dråpen.
Rock er blitt et begrep uten det politiske inneholdet det hadde.
Kanskje er det bare tidene som forandres.
Kanskje er det bare noen av oss i den gamle garde som tviholder på
en drøm som for lenge side ble drømt opp.
Bruce Springsteen er i den kategorien av helter som mange enda setter
sin tillit til.
Han er en slags fotfolkets eiendom, en rockeartist med et lys av håp
i enden av alle våre mørke tunneller.
Det er alltid fest og stort oppmøte når han kommer til Skandinavia.
Vi kanskje trenger han litt ekstra i Norge denne sommeren.
Alle sammen.
Selv er vi ikke noen store fan av hverken the boss eller AP.
Men vi unner irkelig hans fans å nyte av en god rockekonsert.
På nøytral mark.
Da blir det lettere å kjenne at det han sier fra scenen er til oss
alle.
For det var våre ungdommer også!
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Mandag 14
mai 2012:
A great Difference indeed!
PapaFahr på JazzFest...
Så kom jeg alikevel tilbake hit igjen.
Til løvens hule, Dokkhuset, der en meget spennende konsert skal
finne sted.
Jazzlinjestudentene med NTNU Jazzensemble, under ledelse av trombonisten
og arrangøren Erik Johannesen, som skal tolke trøndersk
kultmusikk.
Kultbandet i år er pop- og rockebandet Difference, startet i 1966,
de fikk sitt gjennombrudd da de ble Trønderske mestere i rock 1967.
Det er vel ikke helt feil å si at de har fått en slags provinsiell
Abba status, i hvertfall blandt den modnere garden av musikkelskere.
Det må være en ære å få musikken sin spilt
av unge NTNU Jazz Ensemble, som i tilegg til sine store kunskaper også
legger sitt hjerte i det de spiller.
Telefon: PapaFahrNTNU
Jazz Ensemble
Arrangøren Erik Johannesen som fikk i oppdrag å finne et
trønderband å tolke, kjøpte en plate av Difference
for 10 kroner på et loppemarked på 90-tallet og ble "hekta".
Selv har jeg ikke hørt mye av Difference sin musikk, de var store
gutter på 15-16 år den gangen og selv valgte jeg helt andre
musikalske veier.
Men de er, også for meg, kjente profiler fra byens musikkliv og
jeg kan huske at vi syns Liv Mylius var veldig pen, der hun smilte gåtefullt
mot oss fra konsertplakatene, Om hun i det hele tatt var med i Difference,
er jeg ikke sikker på, men hun var like kjent som broren Erling
Mylius, som skrev låtene sammen ivar Gafseth.
Dette er selvfølgelig en konsert for særlig intresserte,
som gjør att de ikke har solgt alle billettene, så voila:
en gammel gonzopoet uten tilknytning fikk slippes inn.
Med fotoforbud, vel og merke.
Man kan jo forestille hvilke fryktelige ting en poet kan gjøre
med konsertbilder av NTNU Jazz Ensemble. Man bever bare ved tanken.
Men jeg har ingen problem med å respektere de mest tåpelige
beslutninger og lar kameraet ligge i vesken og tar bare ringer inn noen
bilder pr. 8 megapixel telefon.
Heldighvis har selv en ubetydelig skribent også venner, til og med
en kollega som kjenner meg fra mine poetiske krumspring fra Moldefestivalen.
Denne vennlige kanadenser lovte meg på stående fot at jeg
kan bruke hans bilder gratis, bare jeg krediterer ham for det i artikkelen.
Å finne en venn her midt blandt byens beste kulturelle borgere betyr
mye for en engstelig og paranoid poet.
Stig Arne Wara;
Norges beste ambiente duker...
Ikke for å glemme min uverderlige venn, The minimalistic painter
of Norway, som fulgte meg til døren, som et barn til sin første
skoledag.
I tilfelle noen skulle bli verbalt uforskammet mot meg under forsøket
på å komme inn med mitt pressekort uten tilknytning.
Men alt går bra og de fleste er selvfølgelig veldig trivelige
mennesker, bortsett fra noen ganske få, som aldrig har sett en albino
jamaikaner med fletter laget av en vakker frisørinne fra Kongo,
og derfor hånflirer litt i sin store uforstand.
Men sånn kan jeg lett by på, det er noe man må tåle
om man spøker ut seg som jeg gjør.
Det er sikkert noen Sunnmøringer og ingen ting å bry seg
om.
Før konserten blir Maria Kannegård utnevnt som ambassadør
for Jazzfest, den femte i rekken. Hun er en etablert og svært dyktig
pianist, som har samarbeidet med de fleste av de beste her i byen, og
kjent i jazzmiljøer langt utenfor Norge. Jeg kan bare gratulere!
Ivar Gafseth fra Difference forteller deretter om sine reaksjoner og tanker
om projektet og presenterer Erling Mylius, Tore Johansen,
Knut Solum og Arne Jacobsen, som alle er tilstede og får reise på
seg å hilse.
Bare Stein Olsen er borte på spillejobb.
For Difference spiller ennå noen få konserter i året,
for ikke så lenge siden hadde de en vel omskrevet konsert i Olavshallen
og er forøvrig vel representert på Rockheim. Flerer av de
er ennå aktive musikere.
Man kan merke repekten og ydmykheten over å få musikken sin
spilt på en jazzfestival, i Gafseths humoristiske presentasjon.
Det var et stort pluss at han tok seg tid til å si noen ord, han
er en lysende taler og det blir litt mindre høytidelig stemning.
Her er det jo ikke snakk om noen opphøyelse av musikken, vi stoler
såpass på jazzlinjens smak, at orginalet står godt på
egne ben.
Noe arrangøren Erik Johannesen understreker i sin presentasjon,
med å fortelle hvordan han påminner mennesker hvorhen han
kommer, om Difference storhet.
Telefon:
PapaFahrNTNU
Jazz Ensemble
Når første låten drar i gang, Ballad of a broken heart,
forstår jeg at Erik Johannesen har tatt seg friheter. Det er blitt
en nydelig jazzballade og jeg behøver ikke å kjenne orginalet
for å nyte av den.
Låtene er blitt gjort lange, med god plass til brilliante solopartier.
Jacob Eri Myhres trompetsolo på andre låten, Sweet sounds
everywhere, er skjønn, og her kommer også Kari Eskild Havenstrøm
inn og stiller seg mellom de andre og gir musikken ytterligere en dimensjon,
Hun har en meget vakker stemme, med en soulsordin som kommer å bære
henne langt opp i en kommende sangkarriære.
Hun har dessuten en spesiell karisma og en scenedominanse som ikke alle
har, det kan sees tydelig, selv der hun står i rekka, mellom fiolinisten
og gitaristen.
Jeg tviler på om guttene i Difference har hørt en så
fin tolkning av tekstene.
Men da vi også skynde oss å gi de lydansvarlige på Dokkhuset
og de lydstudentene fra NTNU som er involvert, en stor honnør,
som formidler musikken på den beste tenkelige måten. Dokkhuset
sine lydresurrser er kanskje de beste i Trondheim og lydmenneskene noen
av de fremste i landet, uten tvil.
Så følger låtene og flere ypperligere solo, en veldig
ren og jazzig gitarsolo av av Rune Nielsen på låten Lady Universe.
Helt eksepsjonell og kveldens høydepunkt ved siden av vokalisten
Kari Eskild Havenstrøm, er den lange tubasoloen av Peder Simonsen
i låten Ldy Universe, der bare tubaen fyller Dokkhuset med varme,
søkende toner.
Det er dristig vakkert og herlig gjort!
Neste höydepunkt kommer når Kari Eskild Havenstrøm kommer
inn på slutten av Peder Simonsens tubasolo og begynner låten
You!
Det er stor poesi!
Difference første låt, Outside, med en engelsk skoletekst,
som er arrangert til å bli elegant integrert i musikkbilde, får
meg å tenke på Beatles. Det er slående likheter, Jeg
vet ikke om det er arrangøren eller om orginalet også er
Beatlesinspirert. Det er jo selvfølgelig naturlig at de fleste
i den alderen var influert av den Beatles om de hadde et band, og fantasiløs
var den som ikke forsøkte å skape noen lignende. Senere utviklet
Difference sitt eget musikalske særpreg, etter det jeg har fått
meg fortalt av pålitelige kilder.
Martin Myhre Olsen på altsax og Olav Slagsvold på tenorsax
spisser låten med solopartier, og pianosoloet til Kjetil Andrè
Mulelid kunne godt vært lenger.
Så kommer den obligatoriske trommesoloen, som er helt uobligatoriskt
humoristisk og oppfinnsom spilt av Tord Vangen. Fra der jeg står
lengst bak i lokalet, ligner han på broren til bareiern Sam i True
Blood der han sitter, og jeg venter nesten på at han skal gjøre
om seg til en ugle og fly og sette seg på toppen av Eva Bergmans
kontrabass, som en ekstra effekt.
Tanken er fornøyelig, hele konserten gjør meg på godt
humør, god jazz inspirerer meg alltid til alle slags dikteriske
tankeutflukter.
Låten Tree of love, løftes, som den superbe innledningen
av låten You av Kari Eskelid Havenstrøms sang, av en sår
og intens vakker fiolinsolo av Adrian Løseth Waade. Det må
være en vakker låt i orginalet, man får lyst å
høre den. Det var deres store hitlåt på 70-tallet,
da jeg rullet rundt på en fiskebåt og ble tvangsforet med
alskens avskyelig country and westernmusikk i C-dur.
Men jeg var jo alikevel en meget musikalsk innsnevret ung mann, og hørte
bare på blues og jazz når jeg kom i land og hadde store fordommer
mot all annen musikk, desverre.
Ja, alt er så bra denne kvelden på Dokkhuset og jeg har ingenting
særlig negativt å tenke på. Helt til den siste låten
kommer. Land of love.
Jeg som elsker bassister, kontrabassister og dype mørke toner,
har ventet på Eva Bergmans solo. Jeg vet ikke noe så gledelig
som å se kvinnelige kontrabassister, det er alt for få av
dem og er det noen, så skuffer de ved å se ut som Esperanza,
som legger like mye vekt på å se sexig ut, og spiller som
om de bare vill behage.
Jeg liker Eva Begmann der hun står på scenen og endelig er
det hennes tur, etter en slags humoristisk presentasjon av bandet, der
hun ikke blir nevnt.
Pinlig. Og verre blir det.
I denne låten er det nemlig lagt inn rytmisk klapping av blåseseksjonen
og det er ingenting å si på det. Men de fortsetter å
klappe under kontrabassoloen!
Å klappe under Eva Bergmans solo er utilgivelig og nesten uforskammet
krenkende!
Ja, under vilken solo som helst om den tar oppmerksomheten fra solisten,
som her.
Pubikum ler av "humoristiske" klappetakter under soloen hennes.
Så mye som jeg kunne grått over alle fine partier ellers i
konserten, er det nå plutselig stor grunn til å gråte
i tenners gnidsel over et så dumt påfunn!
Fullstendig tankeløst, og jeg lover meg selv å gå på
neste konsert der Eva Bergman spiller og bearbeide bort denne forferdelige
opplevelsen!
Men helheten av kveldens jazznytelse, som den en og en halv time lange
konserten var, gjør meg alikevel i stand til gå hjem, lett
på foten, som den gamle trondheimsjazzpatrioten jeg er.
Takk igjen Trondheim, for din jazzsjel, må du spre deg som ugress
over verden og lokke til deg alle verdens hyllende poeter.
PapaFahr
Ill:
Kkc
Lørdag
12 mai 2012:
Reddet av jazz
PapaFahr på JazzFest...
Hvorfor så vanskelig, tenker jeg.
Å gi meg adgang til den her festivalen?
Men jeg har vært snill og holdt meg borte fra Dokkhuset, det aller
helligste, og utnyttet Blaest sine mer generøse regler.
I kveld fikk jeg min store festivalopplevelse.
Food - helt
ekstraordinær rett kost for hungrende poeter
Jeg vakler ut fra Blaest, velsignet av en nydelig konsert med Food
feat. Petter Vågan og Prakash Sontakke.
Trøndergitaristen Petter Vågan, vil vi gjene kalle denne
ypperlige musikeren, som er født i Brønnøysund, men
som er utdannet på jazzlinjen på NTNU og kjent av mange, langt
utover landets grenser for sitt spill allerede.
Prakash Sontakke er en verdensartist av rang, og har vunnet mange
priser for sitt gayaki ang spill på steel- og hawai gitar. Det kan
lignes med å spille sitar, men i stedet på slide steel gitar.
Sammanbeidet med duoen Food har fått stor oppmerksomhet i jazz og
worldmusikkmiljøer hvor hen i verden de spiller.
Thomas Strønen, slagverkeren og komponisten, er selvfølgelig
også utdannet på NTNU, denne jazzlinjen som også er
kjent over hele jazzverden for sine studenter og sine lærere.
Sammen med Iain Bellamy har de etter bejublede konserter som duo, started
denne crossover kombinationen med Petter Vågan og Sontakke.
Iain Bellamy, en engelsk hard bop og worldmusiker, er
som en veteran å regne, med en gedigen CV.
Iain Bellamy Petter
Vågan
Disse konsentrerte, alvorlige menn er det som har kommet til Blaest. Det
er ikke halvfullt en gang, noen få stående og en gjeng unge,
meget lyttende ungdommer sitter på gulvet.
Det er vanskelig å forklare magien i moderne, eksprementell, worldinspirert
jazz. Det er mye zen idet, en dirrende atmosfære. Selvfølgelig
utmerke Thomas Strønen seg. Han er en perker uten grenser for det
umulige. Det er rart hvordan unge slagverkere ser ut til å bli bare
bedre og bedre.
I begynnelsen av -70 tallet var vi veldig imponert over den meget unge
Pål Thowsen, jeg tror han var bare 15 år første gang
han besøkte byen sammen med Arild Andersen og Jan Garbarek.
Og han var flink.
Senere har jeg fått oppleve mange eminente trommiser, men Thomas
Strønen viser komplexiteten av slagverk anno 2012. Ikke bare har
han et slagverk å holde rede på, han har elektroniske rytmemaskiner
med sampling og fler knapper å trykke på til rett tid, enn
hva en dødelig poet noengang har hatt på sine elektroniske
og manuelle manikker gjennom et langt og kvasi-elektronisk liv.
Det nærmeste ville være å sammeligne det med en cockpit
i et jagerfly.
Ja, hadde det ikke vært mye bedre bare om alle jagerpiloter kunne
skape noe tilnærmet likt den magiske overlydsstemningen som Thomas
klarer med sitt spill, i stedet for overlydseksplosjoner en stille dag
da man er ute for å nyte av været...
Men det er selvfølgelig en gudegave å kunne spille som han
gjør og ikke alle forunnet.
En sydhavskonge
og en jagerpiloten
Jeg tenker på putekrig når jeg skal forsøke å
forklare hvordan han spiller. Slagene og rytmene er som dun som fyller
luften rundt ham, i en lek på alvor.
Like fokusert som en jagerpilot utsråler han en styrke og en karisma
som inspirerer de andre i bandet, han leder de gjennom lydmurer så
vakre at to timer kjennes som en pust i bakken etter en meget strevsom
tur.
Prakesh begynte konserten med ensom vokal, med den indisk gayakisang,
med sin sordine særpreg i skalaregisteret. Han spiller steel guitar
sittende som en stor sydhavskonge, det er ganske utrolig vilke kombinationer
av harmonier og toner han kan lokke ut av et strengeinstrument.
Saxofonisten Bellamy, som også bidrar med elektronisk lyd og bevegelse,
er sparsom og ledende i sitt spill. De har ingen rutine som skinner gjennom,
man kan se at de føler seg fram på en søkende måte,
som bare gjør spillet bedre.
Petter Vågan er kanskje litt for tilbaketrukken og forsiktig, men
det gjør ingenting, han bidrar så fint til atmosfæren
og gjør ingen usikre bevegelser.
Det er alltid en spesiell konsert som gjør en festival minneverdig.
Som gjør at man kan glemme at det finns ondskap i verden, att det
pågår en vemmelig rettsprosess i Oslo.
Som får en å se mot lyset og håpet.
Man går derfra sterk i troen om at alt kanskje kan ordne seg alikevel.
Dette var min festivalkonsert. Et viktig øyeblikk fra
Trondheim 2012 å skrive om, jazz er det som kanskje gjør
meg mest stolt når jeg er ute i verden og får skryte litt
om min ellers så minnefattige bardomsby.
En Brønnøyværing som har vært på sjøen
før...
Så var det så vanskelig? Å la en semtimetal emopoet
komme inn og sitte en stund for å skrive det som må skrives.
Det som ingen andre skriver om.
Man må ikke være det ene eller det andre for å like
jazz.
Man behøver ikke å kunne noter, regne inn takten eller vite
noe som helst av alt det utrolige som foregår i hodet på disse
eminente jazzmusikere.
Man behøver ikke ha håret i fletter langt ned på ryggen
og se ut som en albino jamaikaner heller.
Et hjerte hjelper langt og vel.
Men når jazzmusikken går rett i fletta på deg,er det
ikke dumt å ha noen fletter ekstra.
Papafahr
Ill:
Kkc
Fredag 11
mai 2012:
Paraply
De henger som paparazzis rundt rettsalen.
De er i rettssalen.
De forsøker å få intervju med noen som har mistet sitt
barn.
Hvordan er det å sitte å få vite alt obuktsjonsrapportene
i samme rom som morderen.
Dette tenker vi på.
Vi vil kalle det sosialpornografi.
Vi ikke såre eller skrive noe som kan såre disse foreldrene.
Vi kan bare ha en anelse om hva de går gjennom.
Enn om det er noen foreldre som ikke vil ha obduksjonsrapporten opplest
i dette mediale rettsrom?
Er det mulig å motsette seg det?
Men antagelig så er det en selv som er for soft.
Kanskje.
Og vi legger ikke inn noe veto om noe.
La det bare rulle på. Vi kan ikke gjøre noe for å stoppe
det.
Alla har forskjellige behov.
Mange trenger å få vite i detalj.
Detaljene er ikke vi så intressert i.
Vi ser heller på det store bilde.
Vi ser og ser og ser.
Og forstår at vi selv bare er en av de detaljene vi prøver
å komme bort fra.
Men vi slår opp paraplyen og går ut i regnet.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Torsdag 10
mai 2012:
PapaFahr på JazzFest...
Jazzå...?
Vi må virkelig være farlige.
Der er ikke noen annen måte å tolke det på.
Å bli nektet akreditering på en jazzfest i en liten by langt
oppe, nesten ved polsirkelen.
Vi vet sannelig ikke hva vi skal tro.
Men det er sant...
Å komme to dager før festivalen og be om å få
komme inn og bidra med vårt hjerte for jazzen i Trondheim, er kanskje
frekt.
Skandinavias mest ubetydlige nettavis! !
På en så viktig og stor festival??!
Vi skjønner jo att vi er enormt naive som tror vi bare kan valse
inn med pressekortet som vi har gjort før i tiden.
Nå som festivalen har fått en så bra og fornyet, 3-årig
sponsoravtale.
Med Norsk Oljeselskap ASA.
Det er noe det!
De har sikkert mange ansatte som trenger plassen bedre enn en noen som
ikke har fast tilknyting en gang!
Vi har ingen fast tiknytning fikk vi vite.
Vi kjenner oss veldig fast tilknyttet hele tiden, så hva betyr det??!
Vilken mast skal vi knytte oss til for å få et ja av jazzsekreteriatet..?
Det er 20 i kø for å få akreditering, fikk vi vite.
Hvor mange gamle jazzpatriotskribenter finns det som kan svinge en penn
som oss??
Hvor står de i kø for å snylte seg inn på festivalen?
Vi kanskje kunne forhandle oss lenger frem i køen muligens?
Alle disse snylterne som vil trenge seg inn og ødelegge for alle
oljejazzfolk.
Jazz-terrorister!
Vi som bare vil inn og nyte av de bra artistene som spiller og etterpå
gå rett hjem og skrive vår "gonzoartikkel" uten
annen tilnytning enn de 15 000 lesere pr. dag som faktisk liker det vi
skriver.
Vi drikker aldrig når vi skal skrive, til og med fotografen har
alkoholforbud under konserten.
Vi er heller ikke det minste intressert i å bli bedt på nachspiel
eller backstage.
Bare å gå på konsert er vanskelig med våre fobier.
Men vi syns det er viktig.
Jazzlinja på NTNU og alle fantastuske elever som kommer ut derfra
er en viktig eksport for Trondheim.
Derfor er det smertsomt for oss å se at festivalen må søke
støtte fra et oljeselskap for å vokse. En kommune med repekt
for seg selv og sitt rike jazzliv, skulle selvfølgelig ha investert
multum og mer i denne festivale som drar til seg internasjonal oppmerksomhet!
Det er et gedigent jobb de har lagt ned for å holde liv i den.
Vi kjenner de som startet den, det er noen meget flinke jazzmusiker.
Nordlendinger til og med.
Det kan vel ikke være derfor de nå står sveket av kommune
og fylke, som vi vil kalle det, og må ta støtte av et oljeselskap?
Er ikke trøndere snille mot nordlendinger?
Vil vi bare ha innavlede TrønderGründere?
At disse triveliig menneskene nå ser seg presset til å avise
Skandinavisk Kommentar, for diverse grumsete grunner, gjør det
ikke lett for oss å elske jazz i kveld.
Å bli kallt visesanger av en viss trommeslager kan vi tåle.
Vi hørt verre slenger om vår personlighet.
Visesanger har ingen av oss vært, fotografen er en høyt utdannet
i kunstvitenska og design, og melodisk rock er vel mer rett for det meste
av den musikken vi har publisert i samarbeid med denne ubetydlige nettavisen.
Milevis fra jazz selvfølgelig.
Men vi kjenner Idar Lind, en trøndersk visesanger med meget godt
rykte.
Han skulle ikke bli glad om jazzfolk degraderte ham til et menneske som
ikke er i stand till å forstå jazz eller for "visete"
til å skrive om det.
Nå klarte vi alikevel å komme inn på Blæst, der
den suverene jazztrompetisten Ambrose Akinmusire spiller med sin kvintett.
Vår eminente fotograf tok bilder.
Men vi klarer ikke helt å nyte det.
Vi kjenner oss son ulydige barn som har sneket oss inn i en Gründers
hage for å stjele epler.
Festivalgeneralen hilser ikke på oss en gang.
På Blæst har de ingen problem med å slippe oss inn,
vi har vært her mange ganger siden vi flyttet hit fra vår
utlendighet og de vet at vi bare vil inn og ha det litt fælt.
Gjerne til god musikk.
Det er langt fra fullt.
Etter fire låter går vi.
Jazz må nytes, men vi klarer det ikke.
Ikke etter dagens grufulle avvisning!
Hverken alkohol eller stressede festivalgeneraler med kalde skuldrer får
forkludre vårt åpne sinne, men nå kjenner vi oss meget
forkludret i vår patriotiske jazzsjel.
Denne mektige trompetisten Ambrose som spiller så man kunne gråte.
Men vi gråter ikke, desverre.
Vi går.
Men i morgen kommer vi tilbake igjen.
PapaFahr
Ill:
Kkc
Onsdag 9
mai 2012:
Tikk Takk
Vi har klart oss bra.
Vi har nesten
ikke tenkt så mange sinte tanker om det om foregår her i Oslo.
Det er best å ikke prate om det hele tiden og det er jo lett.
Ingen er så ivrige etter å prate.
Rundt rettssalen kanske. Dype rynker og djerve analyser overalt man snur
seg.
Men det blir lettere. Men hvordan skal 17 mai bli, som er så tung
som den er?
Prosedure as every year, James?
Heldige er de som får rense hjernen på jazzfestivalen i Trondheim.
Den vokser visst den.
Jazz, Trondeims beste eksportvare, har noen sagt.
Det skulle bare mangle at den ikke ble like stor og viktig som Olavsfestivalen.
Vi sier lykke til og håper det blir fulle hus.
Mange som vil senke ned seg i jazz og glemme litt.
Få ting på avstand.
Mens den evige tiden ser ut til å stå stille i Oslo.
Aktor og rettslege som gråter i rettsalen. Det leste man i svenske
aviser.
Om det er aktor eller rettslegens sjefer som i ukunnskap er ansvarlig
eller om det er avisene som ikke kan dy seg med å skrive om sånt..?
Ikke for at vi kan beskylde noen for ikke å vise nok resekt.
Noen har jo bestemt at media får komme og skrive.
Det er sikkert rett for mange og vi respekterer det på en måte.
Men det får jo finnes grenser.
Eller skal det ikke?
Thomas
Thell
Ill:
Kkc
Tirsdag 8
mai 2012:
Nye valg, nye presidenter
Vi ser med med glede at Frankrike har fått en ny president. At han
er sosialist, i fransk mening, fikk selvfølgelig valutebørsene
omkring i Europa å stupe, noe som sier mer om pengemarkedets stupiditet
enn det sier om hva som angår vanlige mennesker.
Kapitalismen begynner å bli den muren som ingen tør å
rive, mens blodet på piggrådene på toppen av den, taler
sitt tydlige språk.
I Moskva
skal kapitalismen balanseres på en diktatorisk linje av Putin, og
Russland er det landet som mest sanslynlig kan utvikle seg mot noe nytt,
tross alle mørke spådommer.
Å åpne Russland for demokrati etter vestlig modell, skulle
bli en katastrofe, eller vill vest.
Forandringer må derimot til ii Russland om Putin ikke skal få
den unge generasjonen mot seg, det viktigste er å reformere skole
og utdanningssystemet, og å gi HTB-bevegelsen full legimitet.
Putin er en demokratisk diktator vi tror Russland kan behøve ennå
noen år, og vår ales holdning til det enorme landet han skal
være president over, kommer til å være avgjørende.
Gode forandringer skjer bare gjennom kulturell dialog på alle nivåer
og Norges offisielle rasistiske behandling av Russland er noe vi bør
slutte med.
Det samme
gjelder Hellas, som trenger oppmuntring og støtte, mer enn våre
overlegne turistbesøk i landet. Vi håper selvstendigheten
kan ta Islandske proporsjoner, der de kan avise de mest spekulative kreditorer,
som bare vil knuse landet med sine betalningskrav. At nazister ble invalgt
i parlamentet er bare å beklage, men vi kan knappt sette oss på
vår høye hest med Frp på Stortinget.
Vi kan bare håpe att de er klokere enn oss.
Serbia er
et land vi nesten ikke tør å utale oss om. Så likt
Norge i natur og skjønnhet, men så brennemerket av krigen
på Balkan. Det er et stolt folk, som oss, men med en større
portion street-smart, noe som er forståelig, når man har blitt
sveket av Russland flere ganger, og brennemerket av EU og Nato. Det er
et land som godt kan klare seg uten medlemskap i EU, det klokeste ville
kanskje være et sterkere bånd med Russland.
Det viktigste er ellers hva som skjer i Tyskland og England etter helgens
valg. Ingen snakker mye om Englands gigantiske underskudd og ekonomiske
vanskligheter, som ikke kommer på bordet før det er bare
«scrap gold» igjen i Bank of England.
Noe som ikke er alt for langt borte.
Ingen tør heller å tenke tanken på att Tyskland gir
etter ekonomisk.
I Sverige
har det vært den første debatten mellom sosialdemokratenes
og alliansens ledere, Löfven og Reinfeldt. Det begynner å gå
opp for media, til og med, at Reinfeldt ikke har mer å tilføye
enn sin stjålne arbeiderpolitikk, som har begynt å dra veldig
mot gammel, vanlig høyrestyre.
Att media
spår en fremtid for en gammel byråkratisk «betonghäck”
som Löfven, som reddning for svensk sosialdemokrati, må virkelig
være en alvorlig advarsel om Sveriges politiske situasjon.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Mandag 7
mai 2012:
Helse i hvert hull
I dag sitter en av forvalterne, Jonas Gahr Støre og blir forhørt
av kontroll- og konstitusjonskomitèn, eller skal vi si, av Frps
delegater..?
Det er ikke så mye ett forhør.
Ikke så mye en sak om habilitet.
Det er mer en maktdemonstrasjon for å vise at forvalternes dager
er talte.
Snakket om habiltet vet vi jo alle er et spill for galleriet. I det nettverk,
der venner knappt kan skilles fra bekjente og kontakter, partimedlemmer
osv., må vi en gang innse at det meste av dagens tildelninger skulle
vært gransket for habilitet, svågerpolitik, partikoblinger
eller hvorfor ikke kalle det for vanligl, norsk korrupsjon.
Vi vet alle hvordan
det går for seg.
Vi tror hverken Støre eller Svs nye gullgutt er spesielt korrupte,
det passer bare så godt å gi forvalterne en smekk på
fingrene akkurat nå.
Sympatiens
vinder har blåst forbi og vi kan kjenne hvordan seiersvittringen
allerede har fått høyreflanken å gribbete røre
på seg.
Det er snart
på tide at vi på venstresiden, fra alle velgere i SV som har
kjent seg nedstemte og solgt på billigsalg, til de mest standhaftige
som ennå har en idiologi å tenke på, å innrømme
at det skuddet Arbeiderpartiet har fått i baugen, ville ha rammet
dem etter hvert, på grunn av murkenheten i treverket på babord
side.
Kjører
man skuta i åkern, må man tillslutt tilstå navigasjonsfeilene.
Vi kan virkelig ikke sitte stille i redsel, for at vi tenker er noe som
en viss person har klippt inn i et manifest eller har som en fanatisk
paranoia.
Allerede på
70-tallet så vi på Ap som et borgerlig parti.
Vi likte aldri Gro og hennes politikk og bare for å si det for å
rense luften;
Vi har aldri likt Barn av regnbuen, Abba eller noe musikk av den typen.
Men selvfølgelig,
av helt venstresympatiske årsaker.
Vi var radikale anti-høyre for lenge siden og er det ennå.
Men veien
er lang og kanskje umulig dit vi vil komme.
Men som sagt, det hjelper å rense luften og kalle en spade for en
spade.
Arbeiderpartiet er blitt forvaltere, på 70-tallet kalte vi de formyndere.
Nå forvalter de landet og det vet vi er bra for grevene, men ikke
for undersåtene.
Vi tar gjerne
striden opp med den, i kulissene, ventende høyreregeringen, med
alle sorger og bekymringer de har i vente for oss "vanlige"
mennesker.
En høyreregering er og blir en høyreregering, såpass
må vi vite.
De må kalle seg arbeiderparti så mye de vil og tro på
det selv, som Moderaterna i Sverige.
Men vi tror ikke på sånne eventyr.
De kan aldrig løse invandringspolitikken eller lege de sår
vi ble tilført den 22 juli 2011. Desverre.
Hva gjelder
habilitet, har vi alle vår habilitet å kjempe med, hver og
en av oss.
Vi har sittet for lenge og latt det skure og gå, og latet som om
skuta var på rett kurs.
Noen trodde til og med at marknadspolitikk og liberalisme skulle få
alt som het kommunisme, sosialisme og anarkisme til å forsvinne
i det blå.
Nå
er det i steden vi som snart sitter der i det blå og lurer på
hvordan dette hendte.
Eller skal
vi slå sammen alle partier til en stor, snill sosialdemokratisk
redningspakke, kanskje...?
Nettverket finns jo
der, som en gammel helsetrøye fra 1950.
Helse i hvert hul...
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Lørdag
5 mai 2012:
Tralala
Vi skal sannelig ikke sitte her og kritisere andre folk. Det er dumt.
Alle mennesker lever i sin egen virkelighet og har kanskje ikke fått
sjansen å komme seg bort fra hjembygden en gang, og sett hvordan
de har det andre steder.
I nabobygden for eksempel.
Mange har vært til Kanariøyene og sett mennesker som ser
helt annerledes ut en oss og det kan jo være ganske skremmende.
Man forstod kanskje ikke hva de sa engang.
Om noen vil
skrive sanger om sånne skremmende opplevelser, so go ahead!
Gud bevares.
Det er jo et fritt land.
Ultima Thule holder jo stadig på med sånn skremselmusikk.
Vi kommer
til å tenke på en låt fra lenge siden.
Kan bare ikke huske hva den het, men den handler om late folk som ikke
orker å anstrenge seg.
Hva
het den sangen, da?
Tror ikke den handlet om invandrere, det var en slags redneck folkerock,
svensk folkemusikkr med trøndertekster.
Men hvem skrev den og hva het sangen?
Var det Eddie Meduza?
Nej, han var jo svensk.
Javisst ja, nå demrer det! Den var det jo!
Kan ikke
huske hvem som skrev den, desverre.
Thomas
Thell
Ill:
Kkc
Fredag 4
mai 2012:
Til helvete med Høyre
Hva er det som har gått galt med den norske feminismen?
Hvordan har vi klart å få fram kvinner som Erna & co og
ledere for Frp & co?
Har tiden stått stille i Bærum?
Til og med Venstre har fått en kvinne som lissmer seg inn i den
stuerene rasismens koalisjon.
Dørum får kanskje, om han er heldig, gå ut med søppelbøtta
etter å ha bli kraftig underminert og utkastet av partietets høyrevind.
Det er vemmelig å se, men ikke overraskende.
Jens ser dratt og syk ut.
Endelig begynner det å gå opp for ham at høyrepolitikk
i sosialdemokratisk drakt ikke er noe som folk synes er særlig kledelig.
Vi sa alltid; heller en ærlig høyremann enn en uærlig
venstremann, for vi har jo så mange venner som fantilt stemmer høyre
og er trivelige folk.
Men nå er det alvor og med venstresiden som en liten sint puddel
i bur, med det idiotiske navnet Rødt, (hvilken gluping fant på
det navnet??!), ser vi ikke noe som gir oss framtidstro.
Vi går like fort mot en nordisk høst som Syria går
mot en amerikansk vår og det er lite vi kan gjøre for å
stoppe det.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Torsdag 3
mai 2012:
Det snør i Sapporo
Telefonen ringer.
Det er midt på natten.
«Det snør i Sapporo» sier en stemme.
Hva skal man si? Man er yrvåken og vet ikke helt om man er våken
eller drømmer.
«Snør det mye?» er alt man kan finne på.
«Jeg så et snøfnugg mot vinduet»
Det blir stille en lang stund.
Jeg har aldrig vært i Sapporo.
Jeg kjenner ingen der.
Mai i Sapporo tenker man. Forestiller seg sol og vår.
Men det er en replikk.
Fra en film vi så en gang for lenge siden.
Så kommer gråten.
Først stille.
Så hikstende.
Å høre på at noen gråter krever at du hører
med hele hjertet.
Ord finns ikke gjerne for gråt.
Det hjelper å gråte hos noen som kan lytte.
Etter en stund stopper gråten. Langsomt.
Det blir stille.
Så blir samtalen brutt.
En mor sitter
på en flyplass med sine to tenåringer.
For å «sendes tilbake» til det tomrom hun skapte når
hun dro.
Til et land som for lenge siden har erstattet det tomrommet.
Etter seks år med integrasjon, språkinlæring, skolegang,
deltidsjobb i hjelpepleien.
Til slutt er det bestemt.
Vi
vil ikke leke med deg alikevel.
Reis tilbake dit du kom fra.
Vi spøkte om det.
At når hun satt på flyplassen og det ikke var mer å
gjøre, skulle hun ringe opp å sitere den replikken fra en
film vi begge elsker.
Og
nå snør det i Sapporo.
Jeg kan kjenne det som tårer helt hit.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Onsdag 2
mai 2012:
Understrømmer
1 mai er spesiell i Norge.
Ikke bare bidrar musikkorpsene, men oppmøtet er vanlighvis stort.
Protestene mot regeringens flyktningpolitikk var tydelig i går,
noe som møtes med stillhet og floskler, desverre, i "talene"
fra AP.
For de som er med, og de som kanter gatene, er det tydelig at protestene
mot den førte politikken er større enn den som vi vanlighvis
får se.
Ingen land i Skandinavia har mer aktive og sterkere Palestinagrupper,
i Trondheim er den imponerende og man blir stolt av det engagemanget som
finns der fra tidlig 70-tall.
Tragisk at Klassekampen er den eneste landsdekkende avisen som man kan
få et alternativt bilde hva som foregår utenfor rammene.
Det norske mediamørket er skremmende i forhold til det engasjemang
som finns overalt.
Men sånn er det her til lands, man må lete og stadig være
misstenksom.
Det etablerte nyhetsbilde dominerer som en gigantisk flatskjerm i en alt
for liten sture.
Talene på 1 mai i Norge er ikke mye å skrive om, det er pinligheter
vi helst hopper over.
Å se over til Sverige er mer spennende.
Klarer den mye lederen Jonas Sjöström, Vänsterpartiet,
å holde den radikale linjen han har startet med, kan det bety at
det i 2014 kan finnes et parti til venstre ved neste valg.
Sosialdemokratenes leder Löfven og hans betongpolitikk er desverre
et nytt skudd i foten på de svenske sosialdemokratene.
Som 1 mai-taler er han dessuten en katastrofe.
Ennå verre er det når man vet at SU har en glimrende leder,
som kunne bli det nye håpet for partiets fremtid om man bare satset
litt mer på de unge kreftene.
I Norge holdt Aps ungdomsleder sin tale i Oslo domkirke og man vet ikke
om man skal le eller gråte av tvilsomme valgfisket.
Men i dag er det hverdag igjen, nye gråsoner å kjempe med,
stadig nye ting å tenke på.
Norge fortsetter i sannhet å være et merkelig politisk landskap.
Men overalt ser vi alikevel små lysglimt og håpet om en forandring
gir vi ikke opp så lett.
Thomas Thell
Ill:
Kkc
Tirsdag 1
mai 2012:
1 Mai
Å være hjemme 1. mai kan også være en slags solidaritet
i en verden da vi knappt har tid å sammen.
Det er heller ikke alle som er modige nok for sånne folkemasser.
Selv hadde vi fedre som demonstrativt tok på seg noen slitte klær
og gjorde noen hjelpeløse forsøk på å arbeide
i hagen.
Det var meget pinlig å se på.
Men sån var det oppe i den øvre middelklassen før
i tiden.
Mange pinlige situasjoner som vi helst lar være å tenke på.
Det var selvfølgelig forbudt for oss bare å nevne noen ting
som kunne ha noe å gjøre med de fryktelige menneskene som
samlet seg i sentrum.
Av en merkelig
grunn som vi ennå ikke har gått til psykolog med, må
noe galt ha skjedd med noen av oss, som har blitt så uliktenkende.
Vi må ha slått hodet mot en sten da fattern, som vi aldrig
fikk kalle annet en far, slengte oss ut i sjøen fra kaia for at
vi skulle lære å svømme.
Det
gjorde vi ikke.
Vi sank som en sten og fikk bunnkjenning.
Det var ganske stille
der nede på bunnen.
Ingen som skrek ordrer om hvordan vi skulle oppføre oss for hele
tiden å holde oss flytende.
Man lærte seg å puste med ny oksygen.
Vi håpet å
finne venner der nede, men fra vår kai kom det visst ikke folk som
kunne innlemmes i noe annet enn en små, private revolusjoner.
I blandt
ble vi bryskt dratt opp, hudflengt og pumpet middelklasseliv i, og vi
trodde vi hadde drømt.
Men om du noen gang
har sunket så dypt, lengter du tilbake til boblene av ensomhet,
som over alt steg mot overflaten og lignet våre egne.
Det er dessuten noe
artifisiellt over alt liv på land.
Det ser ut som en gammel stumfilm, der alt går for fort og tankeløst.
Man savner det deilig slowmotionlivet under overflaten.
Eller for de som bare er helt vanlige aliens, da savner man vektløshetens
langsomme og sensuelle bevegelser
Hvor vi befinner oss
nå, er vanskelig å si.
Men jeg tror det er
Paris, der 1 mai blir en kamp om å få fjernet den sittende
presidenten.
Han kjemper desperat for å behålle makten.
Det ventes
høyredemonstrasjoner 1.mai i Paris.
Høyrekrefterne har kommet på idèen å prøve
å ta denne dagen fra arbeidere og deres sympatisører.
Selvfølgelig har de fått tankefrø av presidenten og
andre innpiskere på ytterste høyrekant.
Vi ser det som en direkte invitasjon til gatekamper og det blir det sikkert.
Vi får bare
håpe at protestene mot Sarkozy og hans guffne presidentstyre rekker
til valgdagen,
Hele Europe behøver
en ny president i Frankrike!
Hva behøver
Norge?
Vi behøver kanskje se oss omkring.
Integrere oss litt mer i Europa og verden.
For vår egen utviklings skyld.
Thomas Thell
MAIL TILL LEDARSIDAN
Detta material är skyddat av
lagen om upphovsrätt. Eftertryck eller annan kopiering förbjuden.
Futuresound of Jemtland, Norway, Sweden. Internet e-mail: wordst@papafahr.com
Design by Futuresound of Jemtland Graphics by Multimedia Arthouse Copyright
© 2005
|