rubrik

LIVE OLSEN & PAPAFAHR: To kollobratører i kunst og poesi er klare for Olavfestivalen,
Foto: Thomas Thell

FLER BILDER

Forsnakk:
Det er jo ikke til å tro!
Her stod man nesten med skuta i åkern og var på nippet å si nei takk til Olavsfestivalen. Så plutselig får jeg en velsignet beskjed om at Live allikevel har mulighet til å være kollabrotør og samarbeidspartner om Olavsfesten.
Som illustratør!
Denne spennende unge kunstner som jeg hadde sett på en utstilling for noen måneder siden virket å ha mot til å ta seg an en så viktig oppgave som Olavsfestivalens egne Festivaltegner!

Fotografere kan jo vel hvem som helst ta.
nå som pixlene finns omrkring oss som en usynlige forurensning og truer med å fange oss alle inne i et evig fotografi som det blir vanskelig å komme ut av.
For en poet er det også en stadig kamp med disse fotografer som går rundt å sier at et bilde sier mer enn tusen ord.
Et meget idotisk uttrykk som ikke har mye sanning med seg.
Det er noe vi stakkars poeter vet, som må lete høyt og lavt etter alle slags vakre ord av aller former og språk.
Av 999 ord så er det kanskje et ord av disse tusen som går an å gjøre poesi av, det er noe alle burde vite.

Men nå var det jo hastverk på mange fronter, det var bare noen få dager før det skulle starte.
Selv hadde jeg som vanligt blitt forlatt på skuta, som ensom ansvarlig utgiver av denne eminente avis, som alltid kommer i et så hendig format, men som ikke er bare å slenge ut gjennom et bilvindu når du kjører oppover gaten.

Dessuten skal det jo skrives, tenkes og planlegges en god del, og Thomas Thell, satt i Stockholm og skjelver på et kurhjem for sin skrivekrampe og nekter å ta telefonen.
J.T.S. er på blålangefiske langt pokker til havs og snakker bare med folk over VHF, kanal 8.

Kunstmaleren og redaktionen faste og helt upålitelige penseldrager Wara har også som vanlig stukket av, opp til Finnmark og Pasvik, av alle steder. Der er det både bjørn og ulv, og om han prøver å male noe der, må han først jage bort en tusen mygg mellom hvert penseldrag.

Mona, som gjorde sånn suksess i Molde 2010, har gått over til produsere en film om tiden i Molde og reiser rundt og holder foredrag om sin tid på Skandinavisk Kommentar.
Så å få med denne nye spennende personen i et samarbeid var jo en lykke som var nesten større en den skadeglede jeg kjente for de stakkars redaktionsmedlemmene som satt og hadde det fælt på sine øde plasser rundt om i Skandinavia, som nå gikk glipp av en fantastisk opplevelse!

Desverre gikk det ikke så bra å få henne til å ta det som et korttidsvikariat, så jeg kunne sende henne rundt å tigge penger av firmaer, organisasjoner og diverse Gründere, samt å flørte seg inn med noen med en passende sportsbil eller limosine, så vi kunne farte litt rundt og riktig få et helhetsblikk over festivalen.

Hvor festlig hadde det ikke vært å ta med Patti Smith, Thåstrøm og andre artister ut på en liten biltur til Flakk, med barskapet fyllt til randen og mikrofon og tegneblokk høyeste beredskap.
Men nå fikk det istenden bli flere versioner av plan B og det var helt i orden for meg.

Som jeg selv, er Live en person som helt vil konsentrere seg om sin kunst, og er ikke så mye intressert i å springe rundt å tigge fordeler her og der. Det var nesten en lettelse, må jeg si.

Det hadde jo betydd at jeg hadde blitt hennes sjef og være sur og streng hele dagen, og mase på henne om deadline hit og deadline dit.
Nei, det var en spesiell dame som noen av hver kunne lære av.
Særlig mine bortblåste kolleger på redaktionen som bare tenker på effektivitet og klager på at det ikke finns spalteplass nok, om det kom noen og ville kjøpe en masse reklamespotter.

Nå var det i stort sett bare min oppgave å sette Live inn i forholdene i Trondheim og omegn, fra Olav den hellige ble født og til forrige uke.
Hun er jo fra Rinndalen og har bare bodd her i byen og kjenner jo ikke til kristen-talibanerne og deres forsøk på å stadig sabotere festivalen og stoppe all musikk og klokkeringning fra alle kirker.

Det gjelder å se opp for de skumle typene og være forberedt på hva som helst!
Til min lettelse er jo jeg her og kan beskytte henne, jeg kan jo se en kristin-taliban på hundre meters hold eller nærmere og kan alle knepene.Har man som jeg, vokst opp med kristen-talibanere, så kjenner man dem ut og inn.

Så jeg bare nevnte de sånn i forbifarten, for ikke å skremme opp henne.
«Pride-paraden må vi absolutt få med oss» sa jag til Live, vi satt og drakk kaffe oppe på taket av Clarion hotell og gikk gjennom programmet for å se hva vi hadde lyst til å dokumentere under festivalen.
«Er det sant? Pride-parade her i byen?» utbrast hun glad, uten å ane vilket stort mirakel det var.
«Jeg hørte det på byens homsebar i det jeg skulle gå hjem og lese om igjen det nye testamentet, som jeg ikke hadde fått med meg på noen år», skrøt jeg for å vise hvor godt forberedt jeg var.
«Jo, da, vi ses på paraden» var det en som ropte etter meg.
«Vilken bar var det, da» spurte hun nysjerrig.
«Åh, jeg husker ikke akkurat så godt, Credo...nei..Supa...Manna kanskje...æsh, det spiller ingen rolle, det var ikke så langt fra Jerbanen eller ved en bro. Jeg var så oppfyllt av et dikt jeg gikk og filte på i tankene, så jeg var ikke helt med».
« Det var ikke ved gamle Bybro, da?» spurte.
«På Bakkelandet!?? Nei, dit går jeg aldrig. Jeg blir gal av de forferelige trange gatene der, med kobbelstener eller hva det heter".

Jeg tenkte på den gangen for mange år siden, da jag brakk hælen på de svindyre skoene jeg hadde kjøpt i London. Jeg lovte meg selv dyrt å hellig å bare gå på aslfalt etter det!
«Hovedsaken er jo at det endelig blir en Pride-parade sa jeg, så får alle gaye komme strømmende ut fra alle kanter av byens bakgater, jeg bryr meg ikke».

Men jeg var begynt å bli usikker, en Pride-parade i Trondheim var for bare to år siden like sannsynlig som å bli truffet av en sunami i Selbu, det visste jeg etter mine etterforskninger.
Det kanskje var like bra å holde seg borte fra åpningen, tenkte jeg, så man ikke blir skuffet. Å ha en gay ordfører i Trondheim som ikke en gang klarer å arrangere en liten Pride-parade er jo ikke noe man blir i festivalstemning av om det viser seg at jeg har feil.
Noe jeg sjelden har, forresten.

Men tilbake til programmet.
Vi ville begge to gå å høre på konserten i Nidarosdomen som skulle være åpningskonsert.
Jeg hadde en gang en utrolig musikkopplevelse der, med Mari Boine, et kor fra Syd-Afrika og et manns-kor fra Moskva og en organist. De stod i hver sitt skip i domen og avløste hverandre.

Det var magiskt og Mari Boine utmerket seg til den grad at man nesten kjente de samiske gudene strøk gåsehud på hele publikumet under visse partier. Så domen er et spennende kort!

Så skal vi selvfølgelig gå å høre på Vigdis fra Island, den tidliger presidenten som er en av mine store idoler. En kvinne med mot og karisma, som satte Island litt bedre til rette på verdenskarte under sin tid som landets leder!

Etter Vigdis, ble vi enige om å gå innom Vår Frue Kirke og få med oss litt av Henning Kvitnes og «Guttene i bandet», som Live snakker så godt om.
Hun så ut til å ha en nese for hva som er bra og jeg ble mer og mer bestemt på å stole på hennes valg.

Etter det blir det Talenter med tæl, hva nå det er for noe, jeg hadde ikke en anelse, jeg ble bare mistenksom over at det var på Sparebank1 sin scene.

Hva gør en bank her midt i en kirke- og kulturfestival, si meg?
Har de ikke nok med å sitte å telle alle penger de får inn om dagene og justere opp marginalrenten til en stakkars lånetaker ligger søvnløs og lurer på om det er dags å selge hus og hjem?
Men jeg hadde jo lovet å være snill og ikke komme med en masse politisk snikksnakk.

Det var et under å få med en så proffsig kunstner som Live, som heldighvis ikke hadde en anelse om min fortid og alle sidesprang jeg har gjort over til lovens gråsoner og mer dertil.
Så det var best å førsøke å tøyle seg, noe som ikke skulle bli så vanskelig.

Jeg er jo en ganske snill person tenkte jeg, og når vi skiltes og gikk hver til sitt, etter å ha bestemt barheng på Musikalsk Nachspill, som siste punkt på morgendagen, gikk jeg og tenkte på at jeg jammen var ganske snill.

Å gå på bar en søndag, det var utroligt snillt å gå med på, tenkte jeg!
Tankene drev videre avgårde til de vakre Buran-pikene som jeg brukte å lese poesi for om nettene. De synes jeg var veldig snill som lot de komme å slappe av, og rote litt rundt i medisinskapet mitt, før vi la oss ned og henga oss til poetiske utflukter til, for så unge piker, helt ukjente trakter.

Desverre var det jo noen foreldre som slettes ikke var så blide på meg for at jeg tok meg litt av deres forsømte prinsesser, men man kan jo ikke gjøre alle til en glad laks, som Gud sa, da han skapte fjøslaksen.

Nei, snillhet skulle ikke bli noe problem.
Å ha en så trygg arbetskamrat ved sin side, gjorde at jeg var sikker på at ingenting skulle få meg ut av balanse denne festivalen!

Det var jo fryktelig synd at det ikke var mere jazz på kirke- og kulturfestivaler, men en trøst var at Trondheim Jazzorkester skulle spille noen gang under festivalen.
Og programmet så jo spennende ut ellers.
Man får ikke være kresen.

Her kan man spasere rundt og nyte av Trondheim, uten en masse avsperringer og sånt, som det er på alle de forferdelige rock-og popkonsertene.
At det i det hele tatt var lov å arrangere sånne konserter var en gåte, i et land der det ikke går an å oppdrive noen slags spennende substanser som gjør høy musikk så deilig å danse til.

Her er det jo dessuten ikke lov å spille høy musikk en gang.
En meningsløse desibel-grensen som gjorde det forbudt å nyte av bassen når den blir som best rundt 150 desibel eller så!

Før jeg la meg måttejeg lese litt for fuggeln, den var svært så sjalu for att jeg er ute så mye nå, og ikke som vanlig henger over datamaskinen og skriver poesi og holder den med selskap.
Sant å si er jeg ganske lei av den fuggeln og en djevelsk plan har begynt å forme seg i bakhodet mitt.

Men siden jeg har bestemt meg for å være ganske snill under nesten 10 dager i strekk, så få det vente.

Jeg jaget den ut i nattemørket og tok mine ti søvntabletter som vanlig.
Huff, da det var sent, klokken var over midnatt allerede.
Jeg satte med i lenestolen, for å være forberedt til å styrte opp i den tidlige morgenstund, etter som paraden skulle begynne allerede klokken 12.

PapaFahr, poet på hellig grunn

LIVE OLSEN & FESTIVALKUNST

Lördag 28 juli:
Klokken ni ble jeg revet opp av min deilige lenestol av en ekkel lyd. Jeg fikk kravlet meg opp og forstod ikke riktig hvor jeg var, alt var som en tykk grøt i hodet på meg og jeg ramlet og slo meg voldsomt mot de store skarpe steinene jeg har på stuegulvet for at fuggeln skal kjenne seg som i fjæra.

Selvfølgelig var det fuggeln som stod og hakket på vinduet, helt desperat og forvridd av angst, mens en tjue, tretti måker styrtdykket mot den og skrek som om det var en hel loff som hadde blitt kastet ut til de.
Den forsøkte så godt den kunne å gjømme seg under måsekvernen utenfor på taket, og den ble virkelig glad når jeg åpnet vinduet og slapp den inn.

Da så jeg gjennom mn extremt tilgrötede hjerne at jeg hadde tatt feil sovetabletter. Jeg hadde tatt 10 stykker av tablettene Dennis hadde gitt meg, som han hadde kjøpt i Shanghai. En var nok til å slå ut Dennis hele reisen tilbake til Sverige, så det er en riktig hestekur.
Så bra at jeg er godt vant til all slags tabletter og har en fuggel som kan vekke meg.

På en times tid med kalde avrivninger og en ti, tyve springmarsjer opp og ned trappene til tredje etasje, var jeg såpass klar at jeg klarte å finne klærne.
Jeg hadde akkurat fått på meg de svarte, mønstrete nylonstrømpene, da Live ringte. Så fort jeg kunne, i mitt ultrarapide tilstand, klarte jeg til slutt å mase meg ned i byen.

Jeg var trett, meget trett, og sur på meg selv for at jeg hadde tatt feil sovemedisin. På veien ned i den friske Trondheimsluften, forsøkte jeg å undertrykke tanken på å gå hjem å kjøre i gang måsekvernen og bare gi blaffen i hele festivalen. Jeg var ikke lenger det minste intressert i none Pride-parade, jeg ville heller at den russiske hæren skulle marsjert til torget og parkert tanksene sine i Nidarosdomen.

Men da jeg nærmet meg Lives hus ble jeg på bedre hunør og minnet meg på hvor snill jeg kunne være.
Jeg kjente hvordan de deilige nylonstrømpene til Mari liksom kjærtegnet mine ben og alt ble bra igjen.

Etter en sånn morgen ble jeg nesten lettet over at det ikke var noe Pride-Parade og av bare å finne en ganske normal folkefest på torget, der paraden skulle marsjere opp til Borggården.

Rita Ottervikmed Biskopen som sufflør

Vi fikk med noe av Rita Otterviks tale i et fullsatt, stort telt og Live fikk tegnet henne.

Skandinavisk Kommentar goes surrealive.com

Vi flyttet oss til en trapp og hun tegnet videre.
Jeg hadde kamera framme og tok pliktskyldigst noen bilder. Vi fikk den glupe idèen at vi skulle gå opp til Kunstmuseet og vente på paraden der, noe som gjorde at vi h.elt gikk glipp av den, fordi den gikk gjennom og bak Domkirken og ikke foran koret, der vi satt og ventet spent.

Live Olsen, Skandinavisk Festivaltegner i arbeid.

Men det var folkeliv, været var overskyet men varmt og mennesker så ut som de trivdes.

Live Olsen, : Festivalkunst fra "Den unge pilegrim"

ÅPNINGSKONSERTEN I NIDAROSDOMEN
Åpningskonserten i mittkoret i Nidarosdomen fikk vi med oss på parkettplass, derimot. Det var en magnefik og imponerende forestilling, med Trondheimssolistene, kor og en spesialskrevet opera med norsk tekst for det meste, tekst som tok for seg de kulurelle og relgiøse konflikter og spørsmål som menneskeheten har slitt med i alle år.
Allt meget bra arrangert og fremført og med dansere som illustrerte Abrahams liv og hans tanker.

Det er intressant å høre på så komplisert musikk for å lære seg mer hvordan den fungerer, men jeg tenker at det kanske ikke er så viktig.
Jeg vet jo ikke så mye om jazz, men jeg elsker jazz, nesten i alle former.
Bare ikke Stockholmsjazz.
Eller Oslojazz, for ikke å forglemme!

Klassisk musikk har jeg ikke noe dårlig forhold til og jeg har lenge drømt om å skrive en opera og vil gjerne lære meget om hvordan musikken er bygd opp.

Det var sikkert en stor utfordring for Terje Nordby som har skrevet teksten til komponisten Bertil Palmar Johansens stykke, som er et mangfold av musikkarter vevet vakkert inn i helheten. Om jeg skal nevne noen så var vel Ali Mohammad Aalaeis tar-instrument vakkert og et viktig krydder i det hele, og Olof Dimitri Røes solo med sekkepipe var imponerende. Røe er en fantasktisk musiker og fiolinist med en stor bredde, fra Balkanmusikk til klassisk. Det var første gang jeg så ham traktere en sekkepipe og ble ikke overrasket over at han spilte så bra på den, at selv en skotsk musiker hadde blitt litt misunnelig.
Men jeg må nevne Eir Inderhaug, Marianne Beate Kielland og Mads Wighus, selvfølgelig, alle store stjerner operascener i Europa .
Fantastiske stemmer.
Mariana Slåttøy og Ole Willy Falkhaugen hadde kanskje den vanskeligste oppgaven, å veve dans inn i mellom alle sanger og korstykker, men også de håller en så høy klasse at det bare blir nydelig.

Nidarosdomen er et mektig konsertlokalet, om det er kirkeakustikken i seg selv er tvilsomt, for her er de ikke redd for å bruke mikrofonteknikken til hjelp.
Men takket være at det også er de beste som finns av lydteknikere, tenker man ikke på annet enn at lyden er perfekt.

Andre steder i Europa er sånne konserter mye mer vanlig og det er jo synd at det ikke skjer så ofte i Trondheim. Men når det skjer, er det bra at det holder en så høy kvalitet.

For poeter som alltid leter etter de vakre ordene, var det som et møte med mine guder. Kunsten og poesien finns i komposisjoner og fremføringer som dette, der musikere og sangere, i konsentrasjon og alvor skaper en stemning som tar oss bortom kirkerommet og skaper et øyeblikk av guders nærver blandt publikum.
På vegne av poesiens guder takker jeg for en fin konsertopplevelse.

Men også Mari Boine, selvfølgelig, som for noen år siden, hadde sin magnifike konsert her og lokket meg inn i Domkirken, og gjorde at jeg kunne glemme alle mine traumer fra denne kirken, som i min barndom var som et skrekkens hus.

Før det er slutt må vi gå og det kjennes meget irriterende, vi må ha tid til kaffe og litt jobb før vi går for å høre på Vigdis Finnbogadottir.
Live er i stort slag og det er gledende at hun tar seg an oppgaven med sånn lyst
Jeg liker det hun gjør.

Men helt klart er det at en fri og spennende konsert- og festivaltegner er født i henne. Det var faktiskt ikke jeg som kom på ideen, det var hun selv og jeg fikk høre om den.
Men at det skulle bli noe større som et Olavsfestivalprojekt, ser jeg bare som en naturlig ting og er en produkt av min kjærlighet til den den av Trondheim som jeg elsker.
Men det krever selvfølgelig ganske mye mot å tegne på denne måten, og en porsjon fandenivoldskhet, som Live besitter.

Det skulle være flere som tegnet til musikk.
Det er rogivende å se på for oss som ikke kan kunsten å tegne eller male, og kreativiteten folder ut seg på en annen måte også for kunstneren, når man har både musikk og publikum rundt seg.

PapaFahr - poet i grensløst land

Vigdis Finnbogadottir i Katedralskolens festsal

Vigdís Finnbogadóttir
Desverre gikk vi fra den vakre konserten for ingenting.
Desverre sier jeg, også for min kjære Vigdis, som heller skulle tatt med seg noen på Mormors Stue og sittet og pratet i fred og ro, uten mikrofoner og med de mest intresserte og de politiske representantene.

I det forferdelige lokalet i Katedralskolen, der så mangen stakkars elev har sittet og planlagt å ta livet av seg på grund av det forferdelige språket latin, som barn av de beste borgere ble tvunget å lære så sent som på 70- tallet.
Det her er ingen plass for meg, kjenner jeg med en gang og får nesten litt vondt for å puste. Jeg tenker på min stakkars søster som blev tvunget av vår far å gå på denne fæle skolen, onde ånder suser omkring her overalt.

Her får Vigdis både dårlig mikrofonteknikk og da bebreider jeg ikke den kjekke lydteknikern. I et sånt rom kan man ikke formidle det som Vigdis skal si. Dessuten er hun utrolig kjedelig å høre på og det smerter meg.
Hun skulle selvfølgelig prate på Islandsk.
Men noen ryggdunker, som hun tydlighvis tror på, har sagt til henne at det gjør ingenting om man har en merkelig aksent.
Om du bare gjør deg av med sånne noksagter, Vigdis, så får du sikkert en bedre alderdom.

Det er ikke noe mening i å holde foredrag om noe som helst om man ikke kan snakke språket tydelig og klart. Om man dessuten ikke har særlige talanger som foredragsholder, så er det som 82-åring best å dra seg tilbake og kjempe på andre fronter.

For dette er jo ikke Vigdis som jeg kjenner henne og festivalen har gjort henne en stor ugjerning i å ta henne hit hvor hun ikke kan utfolde sitt store talang som karismatisk taler og forbilde på det språk som hun behersker som en Islandsk poet.
Nei, vet du hva, jeg setter aldrig min fot på den forferdelige skolen, som skulle vært gjort om til Steinerskole allerede på 70-tallet.

Men det er sjelden så galt at det ikke er godt for noe.
Nå skal jeg virkelig sette meg fore å reise til Island så snart som overhodet mulig.
Der, under de rette forhold kan jeg be om et intervju med henne og sikkert lære meg mye av det, for det er en meget klok kvinne.

At vi ikke kom inn på Henning Kvitnes i Vår Frue Kirke, på grunn av et påmeldingsbeskjed som vi ikke hadde fått, tok vi med knusende ro.

Festivalledelsen har hele tiden vært meget trivelige og de er fohåpninghvis litt nysjerrige på Lives kunst under festivalen.
En gammel poet er og blir en gammel poet, så mange spennende hjul kan ikke jeg oppfinne.
Jeg bare takknemmelig for at jeg får gå omkring her og ta hånd om mine gamle barndomstraumer og forhåpentlighvis jage de bort etter hvert.
Og kanskje gjøre noen av våre lesere nysjerrig på denne vakre byen.

Live Olsen minglet med nachspielbandet

Musikalsk nachspiel

Så kom det som jeg gruet meg til mest med denne festivalen og alle andre festivaler. Musikalsk Nachspiel i teltet til Sparebank1.

Bare det fryktelig «norske» ordet Nachspiel får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, ikke bare som poet.
Jeg har nemlig vært på et og annet Nachspiel og det var ikke noe hyggelige opplevelser.
Og Sparebank1, med denne flotte navnekombinasjonen som en poet fra helvete har funnet på, men som sikkert ble gjort for å lure unda noen trilliarder fra skattemyndiheten.

Men jeg tror det er en viktig ting for en ung og sosial kunstner som Live, hun trenger å mingle litt og bli kjent med mennesker med litt forbindelser innom kunst her i Trondheim.
Selv har jeg absolutt ingen ambisjoner og har aldrig hatt det og usosial og fåordig som en nyfanget øster jeg er, kan jeg bare være med for å støtte henne.

Men å ha sosial fritid med noen jeg jobber med og respekterer mye er svært vanskelig for meg. Jeg orker ikke å sitte å prate med kunstnere, musikere og poeter om kunst, kultur og sexus-plexus.

Det er kjedelig og intetsigende, men om Live tog seg av pratingen, kunne jeg sitte i ro og spane litt isteden, og se om jeg kunne få øye på noen kristen-talibansk lekkerhet som hadde sluppet ut av sine strenge foreldres grep.
Så det kunne jo bli spennende.

Nå hadde jeg aldrig vært hjemme hos Live, man vil jo ikke gjerne gå hjem til kunstnere og se hvordan de bor. Dessuten så hadde jeg fått vite at hun liker flaksende fugler og til å med måker. Hun hadde visst en tam måke i bur, som hun slapp ut av og til og hadde temmet.
Bare tanken fikk nakkehårene mine å reise seg, heller skulle bli skutt enn å utsette meg for besøk hjemme hos noen som har en flaksende fugl hjemme!

Bare hun nå ikke fikk greie på min måsekvern som jeg har utenfor vinduet. Jeg hadde jo et svare strev med å få beroliget husverten om denne maskin, som ser ut som turbinmotor fra et lite jetfly. Men da jeg hadde skyndet meg å tegne en skisse av et avansert ventilasjon og gulvarme-system, ble han førnøyd. Så førnøyd at han ville jeg skulle installere en sånn til ham også.
Men jeg fikk ro meg i land så det fosset og si at den ikke var helt ferdig og bråket kollosalt på natten så jeg var nødt til å ta en masse søvntabletter og det gjorde susen.
Han blev helt plutselig uintressert av min fine oppfinning.

Det vanskelig nok med Live at hun hater menn som sniker rundt på konserter med gigantiske kameraer, selv min lille systemkamera uggleser hun og jeg får la være å krype rundt og ta bilder og bare sitte og late som jeg er helt laidback og ta noen bilder i hytt og vær.

Men det blir ganske vanskelig for de artiklene jeg selger til andre land, der de gjerne vil ha bilder og ikke er så moderne at de godtar en festivalteger. Jeg må jo leve og jeg trenger jo noen bilder.
Kankje jeg kan prøve å få kontakt med den deilige fotografen jeg har sett smyge rundt på noen av de arrangemang vi har vært på.

Henne kunne jeg tenke meg å ta med hjem og snakke objektiv og blenderåpning med, og annet som ikke har med fotografi å gjøre i det hele tatt, men jeg er jo redd for at Live skal ta ille opp. Sannsynligheten for at jeg skal få henne med hjem er jo ellers små, da hun har en irriterende journalist hengende i hælene hele tiden.

Hvordan i all verden har Adresseavisen klart å ansette den fantastiske fotografen? Den kjedelige avisen som har hatt monopot i Trondheim siden Olav den Helliges tid!

Jeg har tatt med en grundig sjekk på hennes fotografier og hun er av topp klasse!
Det er ikke det at hun er utrolig sexy, men hun har det blikket som bare gode fotografer har, jeg kan se det når hun jobber.

Kanskje jeg kan tilby henne å ta noen raffige bilder av meg i veldig lite klær i forskjellig lekre posisjoner, mot at jeg får noen av hennes festivalbilder?
Vel, jeg får legge opp en listig plan.

Nachspielet ble en katastrofe. En større katastrofe enn jeg trodde. For det første var det ingen der nesten og det var jo trist bare det.
Det her kan jo ikke være bra for festivalen.
Hvor er alle mennesker en lørdagskveld?
Er de på den forferdelige Storåsfestivalen eller Storsjøyran i Østersund eller rent av på Selbufesivalen?

Det kunne jo forsåvidt være bra at de menneskene holdt seg langt bort fra byen, men det må jo være en masse folk som liker jazz og Trondheim uten en masse dårlig rockemusikk??

Live hadde også tatt med seg en fyr hun sa var sin gamle lærer franoen skole et sted. Veldig snart fant jeg ut at han var en spion, en fagforeningsman fra kunstnerforbundet som ville sjekke om Live fikk bra betalt og om jeg var en seriøs person. Han spurte og gravde om hva jeg gjorde, vilken musikk jeg likte, hvor jeg bodde og spanderte til og med en øl på meg. Meget ubehagelig.

Hver gang Live kom til bordet vi satt etter å ha minglet både hit og dit, begynte han straks å snakke om kunst på en tilgjort måte.
Så jeg hadde inget valg annet enn å drikke opp ølet ganske fort og gå hjem. Så var den festivaldagen slutt på en så dum måte.

Lives mingelkapacitet imponerte på meg og det kvelden kunne kanskje ikke ha blitt så verst om ikke den der fagforeningsspionen hadde hengt seg på Live.

Men i morgen er en ny dag og mye spennende skal skje.
Kanskje vi til og med går på en boksignering med Patti Smith.
Live kan jo få en bok.

Selv er jeg helt uintressert i hva Patti Smith har skrevet om sitt fantastiske rockete liv. Heller et rolig intervju, men hun lar seg ikke intervjue, hilser festivalledningen.

Men tegnet, det skal hun soren meg bli, no matter what !

PapaFahr - poet med rett til det ene og det andre

Detta material är skyddat av lagen om upphovsrätt. Eftertryck eller annan kopiering förbjuden.
Futuresound of Jemtland, Norway, Sweden. Internet e-mail: redaktion@skandinaviskkommentar.com
Design by Futuresound of Jemtland Graphics by Multimedia Arthouse Copyright © 2005